Norge i Mellomkrigstiden

Etter er en oppgangstiden under første verdenskrig ble norsk økonomi rammet av krise. Arbeidsgiveren måtte minske lønningene, og arbeidstakerne svarte med streik. Den eneste løsningen De borgerlige politikerne hadde på krisen var å nedskjære. Da arbeidsløsheten ble større måtte mange menn stille seg i køer foran arbeidsformidlingskontotere og suppekjøkkener for å kunne skaffe seg mat, og muligens et arbeid. Både på Høyer- og venstresiden i poltikken førte krisen til manglende tillit til demokratiet.

I 1919 meldte Arbeiderpartiet seg inn i Den kommunistiske internasjonalen (Komintern). Komintern var en organisasjon som var opprettet av Lenin i 1919. Organisasjonen skulle omfatte alle partier som ville arbeide for en sovjetisk samfunnsmodell. Den var dominert av sovjetiske synspunkter og mål, og Lenin bestemt alt.  I 1923 valgte Arbeiderpartiet å bryte med Komintern. Hovedårsaken til dette var at synet på hva som skulle til for å gjennomføre en revolusjon: Et mindretall av særlig disiplinerte kommunister som Lenin og Komintern krevde, eller Et parti støttet av et flertall i befolkningen som Einar Gerhardsen mente.

På den høyresiden kom Fedrelandslaget og Nasjonal Samling. Fedrelandslaget var en norsk politisk opplysnings- og propagandaorganisasjon, som ble stiftet i 1925 på initiativ av ingeniør Joakim Lehmkuhl og under medvirkning av Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Begge argumenterte for en fantastisk samfunnsmodell med en sterk leder i toppen. Arbeiderpartiet inngikk sammen med Bondepartiet i 1935 kriseforliket. Dette førte til at staten spilte en aktiv rolle for å dempe virkningene av den økonomiske krisen. Samme år ble LO og Arbeidsgiverforeningen enige om en hovedavtale. Hovedavtalen var et sett med regler for hvordan konflikter skulle løses fredelig gjennom forhandlinger. Hvis det var umulig, regulerte avtalen bruken av streik og lockout.  Til sammen dempet det frykten på borgerlig side for at Arbeiderpartiet ville gjennomføre en kommunistisk revolusjon.

Regjeringsskifte fikk lite å si for norsk minoritetspolitikk. Målet deres var å prøve å hindre tilstrømming fra utlandet, og fornorske dem som bodde i Norge. Spesielt samene og den kvenske befolkingen. Det ble innført ulike regler som at det ikke var lov å snakke noe annet enn norsk på skolen, og at man ikke fikk lov til å eie eller leie jord hvis man ikke hadde et etnisk norsk navn.